fredag 30. oktober 2015

-meanwhile, in Spain

1200-tallet. Middelalderen. Hvordan var det å leve her den gangen, for 800 år siden? Hva spiste folk, hvordan gikk de kledd? Hva var de redde for? Lekte de med barna sine? Hva gjorde de når de ble syke? Hvem hadde makt i samfunnet? Hvor slitne var de egentlig, når arbeidsdagen var slutt? 

Spor etter folk: skår fra krukker, skåler og fat, alt funnet på Borgund.

I utstillinga om middelalderbyen Borgund som vi nå jobber med på Sunnmøre Museum, vil vi prøve å svare på noen av disse spørsmåla. Vi vil fortelle om Borgund, hovedsakelig på 1200-tallet, og livet folk levde der. I hyller og mapper i norske og utenlandske arkiv, i museumssamlinger, dypt nede i jorda og på havbunnen finner vi kunnskap: ett og annet dokument der Borgund er omtalt, gjenstander og rester av gjenstander som er gravd fram fra jorda eller hentet opp fra slammet i Katavågen. Men det er fremdeles mye vi ikke vet om folka på Borgund. Noe kan vi gjette oss til ved å sammenligne med hvordan folk hadde det andre steder på samme tida.


Prinsessa fra nord: Kristina Håkonsdatter



I klosterkirka i Covarrubias nær Burgos i Spania står det en sarkofag. I kista ligger restene av ei ung kvinne. Hun har vært høy, 172cm, ung -ca 26-28 år - og sterk. Det er mulig at kvinna er ei kongsdatter fra Norge, prinsesse Kristina. Kristina var datter av kong Håkon 4. Håkonsson.

Det finnes ingen kjente avbildninger av Kristina, men her er lillebror: Magnus Lagabøte, konge i Norge. Her med sin nyskrevne Landslov av 1274.

Prinsesse Kristina var født i Bergen i 1234. En høstdag i 1256 kommer en delegasjon fra den spanske kong Alfonso av Castilla og Leòn til Bergen for å be om Kristinas hånd. Hun skal bli hustru til en av kongens brødre. Så begynner den lange reisa sørover, til sjøs og over land. I Håkon Håkonssons saga blir reisa beskrevet.

















Utkastet til  Kristinafrisen, en del av den tidligere utsmykningen i Håkonshallen i Bergen, laget av Gerhard Munthe. Her skildrer han prinsesse Kristinas reise fra Bergen til Burgos og bryllupet i Valladolid.


Vel framme i Spania velger prinsessa å gifte seg med den som sannsynligvis var den kuleste  av kongens brødre: prins  Felipe. Han trivdes best på jakt med hunder og falker, og var både modig og sterk. Pen var han sikkert også.
Bryllupet sto i stiftskirka Santa Maria la Mayor i Valladolid 31.mars 1258  "-med så stor ære som det kunne være i det landet", heter det. Datter av Norgesveldets konge, Håkon Håkonsson, var ikke hvem som helst.

Men de fikk ikke mange årene sammen. Fire år seinere, i 1262, dør Kristina, og hun blir begravd i klosterkirka i Covarrubias.

Pare el dolor de las orejas...

Vi får tro at et liv som prinsesse i Spania skilte seg ganske kraftig fra det livet Kristinas medsøstre levde på Borgund på samme tid. Tenk bare på været - når sørvesten ulte rundt hushjørna på Borgund, og de side skjørta til kvinnene klistra seg kalde og våte til kroppen, kunne Kristina sitte i halvskyggen under sitrontrærne i Sevilla og vifte seg lett i den milde februarlufta.
Men der er ei forbindelseslinje mellom disse to verdnene som er spennende for oss som er interessert i urter. Ved skulderen til kvinna i sarkofagen lå det nemlig et sammenbretta stykke pergament. På den ene sida sto det skrevet ei bønn til jomfru Maria. På den andre, tre oppskrifter på medisin mot øresmerter. Oversatt fra castellansk står det:

Mot smerte i ørene bruk planten malurt og kok den i en gryte og når den er godt utkokt legg øret over dampen fra gryten og du blir frisk og ha hodet tildekket
og når ørene verker ta malurt og bland den med oksegalle og putt dette inn i ørene og du blir frisk
og når du har smerter inne i ørene ta saften av hvitløk og saften av smalkjempe og putt dette i ørene og du blir frisk



Urtemedisin fra Norden

Kvinna som ble begravd i sarkofagen, hadde tydeligvis hatt trøbbel med øreverk, kanskje smertefulle mellomørebetennelser. Oppskriftene hun hadde fått med seg i graven, har røtter i gammel, nordisk folkemedisin:


Malurt, Artemisia absinthium, blir nevnt i den eldste danske legeboka, som ble skrevet av presten Henrik Harpestreng tidlig på 1200-tallet. Han anbefaler den bl.a. mot "ørewærk".


Hvitløk er kjent i bruk i Norge fra vikingtida. Den forhindret c-vitaminmangel og skjørbuk på vikingenes lange sjøreiser både i viking og på handelsferd. Den skal også ha en viss effekt mot mange infeksjonssykdommer.








Foto: Rolv Hjelmstad

Smalkjempe, Plantago lanceolata, finnes overalt i Norge, og blir nevnt både av Henrik Harpestreng og i andre legebøker som en vanlig legeplante. I likhet med slektningen groblad, Plantago major, ble den brukt for å få sår til å gro. I folkemedisinen har safta av friske planter dessuten vært brukt både mot tannverk, byller og ørebetennelse.
 















Så - hva forteller dette oss? Kvinna som hadde fått med seg oppskriftene i graven, kjente nok til bruken av disse urtene. Og det er de samme urtene som har vært i bruk i folkemedisinen i Norge av kloke koner og menn, sannsynligvis også på Borgund.

Om kvinna i sarkofagen var den norske prinsessa, vil vi kanskje aldri få vite sikkert. I artikkelen "Prinsesse Kristina - myte og virkelighet" (Høyskolen i Vestfold) påpeker Einar Jenssen at planten smalkjempe ikke finnes i Spania. Det gjør derimot både malurt og hvitløk, men ingen av disse plantene nevnes i spanske legebøker fra 1200-tallet, skriver han. Dermed kan jo dette tyde på at oppskriftene faktisk er nordiske, såvel som kvinna i sarkofagen.


Kristina og Borgund

Alt henger sammen med alt, heter det. Når det gjelder prinsesse Kristina, er det faktisk noe mer enn bare ei urteblanding som knytter henne opp til Borgund. Hør bare:

I middelalderen var Giske-ætta en av landets rikeste og mektigste. De hadde hovedsetet sitt på Giske utafor Ålesund, men Borgund var deres by. Mer enn tusen bønder leide jord av Giske-godset. Jordleia: tørrfisk, smør, huder og skinn, ble lagra og omsatt på Borgund.

Da Kristinas far kong Håkon 4. Håkonsson dro for å forsvare Hebridene (som da var norsk land) mot skottene i 1263, var det Kristinas yngre bror Magnus som skulle styre riket. Kong Håkon oppnevnte to menn til å hjelpe 25-åringen med riksstyret. En av dem var Nikolas Pålsson, herren til Giske.
- Og hvem vet, kanskje traff Kristina som lita jente stormannen fra Giske når han var i gjestebud hos far hennes, kongen?


Her er litt musikk fra riket Castilla og Leòn på 1200-tallet. Kanskje har prinsesse Kristina lyttet til denne musikken, i sitt nye liv som spansk prinsesse?
 


Om prinsesse Kristina kan du lese i Håkon Håkonssons saga, og i romanen "Prinsesse Kristina av Tunsberg" av Mia Søreide.

torsdag 21. mai 2015

Et fint, svart pulver

Sier ordet "kjønrøk" deg noe? Jeg hadde i hvert fall aldri hørt det, ikke før nå i vår.

I arbeidet med den nye utstillinga om middelalderbyen Borgund på Sunnmøre Museum, ønsket jeg å dempe virkninga av mange og dominerende lyse trekonstruksjoner i utstillingsbygget. Middelalderen kunne være ganske fargerik, men jeg var ute etter en mørkere "dåm" : en bakgrunn som jeg kan spille ut andre farger mot. Beis og maling var uaktuelt å bruke, for huset er bygd over åpen jord med utgravde hustufter, slik at inneklimaet mer er som et fuktig uteklima. Så jeg måtte finne noe å smøre på som ga farge, men ikke lukket fuktighet inne i treverket. Jernvitriol har den effekten og gir en fin, grå patina på treverk. Men jernvitriolen trenger uv-stråler for å mørkne, og sollys er det dårlig med i dette utstillingsbygget.

Middelalderpigment
Etter litt leiting kom jeg over et stoff jeg aldri hadde hørt om: kjønrøk. Som pigment i blanding med jernvitriol ga det akkurat den effekten jeg var ute etter, etter en del prøving og feiling.








Og ikke nok med det: etter hvert som jeg leste og leita i ulike kilder, viste det seg at kjønrøk var et pigment som har blitt brukt til å lage svart farge med langt tilbake i tid - i hvert fall siden middelalderen! Så da var jeg jo godt innafor tidsmessig, ved en rein tilfeldighet.


Kjønrøk - og det betyr?
I følge Wikipedia kommer ordet kjønrøk av lavtysk kin, som betyr  furu rik på kvae, og rok - røyk. På svensk kalles det kimrøk. Det er rett og slett sot som dannes ved ufullstendig forbrenning av f.eks. gran eller furu med mye harpiks.


Brekkfarge
Kjønrøk har vært brukt som pigment i trykksverte, i tusj og i oljefarge. Den kan blandes både med olje og vann, og ble brukt som brekkfarge i maling. Med engelsk rødt, hvitt og kjønrøk, blandet de seg den fineste gammelrosa farge utover på 1700- og 1800 tallet, da fargene skulle være lette og lyse.

På 1600- og 1700-tallet var fargene tunge og kraftige, og kjønrøk-svart ble mye brukt som effekt-farge, for eksempel i rosemaling. Hans-Emil Lidèn hos Riksantikvaren gjør rede for at i 1692 ble murene i Kinnherad kirke i Hardanger hvittet både inn- og utvendig, dessuten brukte de "kinragh" til å "sorte Kirchens Canter med". Og slik ble resultatet:



Flere rare ord: Lappsalving
Det var ikke bare på landjorda kjønrøken var nyttig. Riggen på skip skulle lappsalves hvert år, dvs smøres med ei blanding av tjære, bek og talg. Og i denne blandinga tilsatte de kjønrøk. Kanskje var det bare for å gi tauverket svart farge, men noen mener den var vødvendig for at lappsalvinga skulle tørke fortere. Derom strides båtfolket fremdeles. Men det som er heilt sikkert, er at den som leiter, hun finner, bare nysgjerrigheten får ta styringa...



tirsdag 10. februar 2015

Farge på tilværelsen

Først av alt: Jeg har så lyst til å arrestere to påstander når det gjelder fargebruk før i tida!
Påstand 1: Sunnmøre var en mørk og fargelaus landsdel. Folk gikk stort sett svartkledde, med senka blikk og folda hender.

torsdag 14. august 2014

Rynkete roser


I fjøresteinene hjemme står denne frodige damen og har blomstret ustoppelig hele sommeren, år etter år. Når vinterorkanene har flådd grastuene av berget, har hun klamret seg fast, om så bare med ei lita grein. Og når våren har kommet, har hun skutt i været, lagt seg skikkelig ut, og pynta berget med blomster og nyper. Det er grokraft i damen, men akkurat det er ikke uproblematisk.

fredag 13. desember 2013

Svart senker natten seg...

Det var en gang ei ung jente som levde i Siracusa, en by på østkysten av Sicilia.
Lucia hette hun, og lite visste hun at mer enn 1700 år etter den dagen hun døde, skulle syngende norske barnehagebarn bære lys og servere gjærbakst, hvert eneste år.

mandag 6. mai 2013

Frodig flora


Når en jobber på et museum som tar vare på gjenstander fra folks liv og arbeid, dukker det stadig opp overraskelser og spennende ”fotavtrykk” fra folk som levde før oss.

En del av tinga som er kommet til samlingene opp gjennom tidene, vet vi ikke stort mer om enn hvor de kommer fra, og knapt nok det. Så kan en undre seg: hvem var de, tro, disse som brukte, eide eller hadde laga akkurat denne tingen, - hvordan tenkte de, var de muntre eller tungsindige, forsiktige eller frodige?


Så langt jeg kan begripe, må i hvert fall han (for det er som regel en han) som dekorerte dette skrinet, ha vært av den frodige, ja beint fram bramfrie sorten.
Skrinet er brukt på Sunnmøre, og har årstallet 1879 påmalt. Eieren var ei ungjente, får vi tro, på Valderøya. Kanskje fikk hun det i gave fra frieren sin.

I læreboka heter det om rosemalinga på slutten av 1800-tallet at de gamle dekor-rosene ble skjematisk og raskt malt, og dermed svært forenkla og stiliserte. De fjerna seg langt fra sitt botaniske opphav og fikk preg av masseproduksjon.
Jo da. vi er nok langt fra den elegante, blomstrende barokkmalinga fra indre dalstrøk østpå. Men masseproduksjon er vel å ta i, når det gjelder disse blomstene her. De framstår vel helst som en gjeng individualister!


Sirkler og buer er bare sånn passe runde, og det hele er rimelig på skeiva. Og sjekk fargene! Han har malt bunnen så den ligner på edeltre, kanskje mahogny? - noe som var på moten i siste halvdelen av 1800-tallet. Mot denne mørke bunnfargen smeller han til med blomster i skikkelige knallfarger: gult, rødt, grønt, blått og hvitt. Og har du noen gang sett blomster som ligner på disse?

Det hadde han nok neppe han som malte, heller. Men fantasien er det ikke noe å si på: rutete blomster og prikkete stilker, grønne, gule, røde og blå blad.

Noen planter er gjenkjennelige, og hører til blant dem som var på moten når ting skulle dekoreres på en skikkelig måte.


Den runde, røde planten med hvite rundinger inni, er et granateple. Det hvite er frøene. Ikke noe som vokste på Sunnmøre, akkurat, vi skal ganske langt inn i Middelhavet for å finne dem. Men de var avbilda blant anna i de gamle biblene, og der var det en del inspirasjon å hente når man skulle dekorere.

I gresk mytologi var granateplet et symbol på døden. For eksempel ble Persefone fange i underverdenen etter å ha spist frøene til granateplet. Mor til Persefone, Demeter, som var gudinne for fruktbarhet og jordbruk, ble så oppslukt av sorg over tapet av datteren sin at alle vekster slutta å vokse. Gudene trodde at jorda skulle dø, og grep inn for å forhindre det. Og det lyktes de jo med, men vi kunne kanskje trenge ei hjelpende hånd igjen i våre dager?

I andre kulturer hadde granateplet ei anna betydning: allerede etruskerne, som holdt til i det vi nå kjenner som Toscana 1000 år før vår tidsregning, mente at denne frukten med sine utrolig mange frø hadde evnen til å gjøre kvinner gravide. Og det er vel kanskje denne symbolikken rosemaleren hadde i tankene når han malte skrinet til den unge jenta fra Valderøya ved Ålesund i 1879 - bare se så frodig det gror opp av eplet: tulipaner, lilje og - æh, -blåbær?

onsdag 19. desember 2012

Humle, einer, malt og gjær



Humle, einer, malt og gjær - kanskje ikke det de fleste forbinder med jula? Men legger vi til mange liter vann og ei rimelig lang arbeidsøkt, begynner det kanskje å ligne på noe. For da snakker vi om en av de eldste juletradisjonene våre, som til og med var lovpålagt: brygging av juleøl. Og i disse dager var det siste sjanse til å brygge til jul. Tomas brygges dag var 21.desember, og da skulle jobben være gjort.