Grautskei for nisser og andre sunnmøringer. 1800-tallet, Sunnmøre Museum.
Kryddermorter og kanel på brokete teppe. Sunnmøre Museum.
Blant alle gode julelukter og -smaker har kanelen en sjølskreven plass. Et "must" på julegrøten, både for nissen og oss andre. Den bleike, søte, hvite grøten med det gule smørøyet (det var i fjor, det...) får karakter og sting både i utseende og smak av vår langveisfarende brune venn kanelen. Og slik har det vært lenge: vi vet at rundt 1850 var risengrynsgrøt veletablert som 1.juledags-rett i fjordstrøka på Sunnmøre. Sannsynligvis var det kanel, kjøpt i Bergen, på grøten. Både ris og kanel var handelsvarer, og ettersom penger var noe en absolutt ikke slo om seg med i de dager, verken på Sunnmøre eller ellers i landet, var denne retten noe som bare kom på bordet på de store festdagene. Desuten skulle det fersk melk i grøten, og det var ikke det en hadde mest av vinterstid. Et luksusmåltid, med andre ord.
Kanelstengene er det innerste laget av barken på kaneltreet. Flere slike tynne lag trees inni hverandre og tørkes - et møysommelig arbeid som før ble utført av en egen kaste - kanelskrellerne - på Sri Lanka.
Det er som med kruttet: det er alltid lurt å se om andre har funnet det opp før. Så da tre kolleger fra Sunnmøre Museum dro på studietur til Krakow før helga, lærte vi mye om å lage midelalderutstilling, både lure løsninger og hva vi trygt kan holde oss unna. Det nye museet, Podziemia Rynku, ligger fire meter under det store torget i gamlebyen, og bruker vårt århundres teknologi til å fortelle om middelalderens Krakow.
Den gang et viktig handelsknutepunkt for salt, kopper og bly. Fremdeles står kulturminnene tett som hagl, og forteller om en by der også kultur og vitenskap var og er bærende element. Her finner vi universitetet der astronomen Kopernikus arbeidet for 500 år siden, og plasserte sola i sentrum for vårt verdensbilde. Kieslowski, filmskaperen som lagde filmer som De ti bud og Tre-farge trilogien (Blå, Hvit, Rød) på slutten av 1900-tallet, bodde her, og det samme gjorde Zbigniev Preisner, som satte musikk til disse filmene. Moderne grafikk og litteratur trives i Krakow, to Nobel-pristakere i litteratur kommer herfra. Krakow er en by med ei sterk utstråling, og vi lot oss bestråle så godt vi kunne!
Der den gamle bymuren var, kan en nå rusle i parkområder med alleer av lønn og eik. Slike svære eiketrær har sin egen historie, både her og ellers i Europa. I den norrøne mytologien var eika treet til guden Tor, tordenguden som rådde over været og var sønn av den mektige Odin.
Eikeløvet var symbol på styrke og utholdenhet heilt fra de gamle romerne ved år 0. Fremdeles finner vi det på militære symboler og medaljer "med ekeløv", og ser vi godt etter, er den norske kongekrona og resten av kronregaliene pryda med eikeløv både her og der.
Prominente personer fikk før i tida en minnekrans av eikeløv i sølv på kista ved begravelsen. Dette gjaldt f.eks. Alexander Kielland, tidligere amtmann i Romsdals Amt. Han fikk to eikekranser da han døde i 1906: en fra amtet og en fra embedsmenn i Molde.
Men eikeløv kan også være en del av det levende livet, som her: underlag for et brudepar i Krakow mens de poserte for fotografen under et stort eiketre en hustrig novemberdag i 2011.
Her er "Lacrimosa" av Krakow-komponisten Zbigniev Preisner, fra Terrence Malik-filmen "The tree of life".
Aalesunds Museums "Smittå", for anledningen iført gult pestflagg i utstillinga "Ei verd av fargar" på Sunnmøre Museum.
Hestesko og jernbeslåtte vognhjul larmer mot den ujamne brolegginga i ei bygate i Ålesund. Ei svart vogn kjører i full fart gjennom byen. Det er "Smittå", smittevogna. Smittsom sykdom er på ferde i byen. Er det dysenteri, tyfus eller spanskesyka som har blussa opp igjen? Én ting er i hvertfall sikkert: inne i vogna ligger det en som er alvorlig sjuk og skal isoleres på Lasarettet på Klipra.
Det er høst. Naturen går i hvilemodus, ei ro som også vi kan finne hvis vi er lydhøre.
Tomas Tranströmer som fikk årets Nobelpris for dikta sine, sier det sånn:
Stor og langsom vind
Fra havets bibliotek.
Her kan jeg hvile.
(Gjendiktning: Jan Erik Vold)
Og Arne Garborgs Haugtussa finner roen ved Gjætle-bekken:
Du surlande Bekk, du kurlande Bekk,
her ligg du og kosar deg varm og klaar
Og speglar deg rein og glid yvi Stein
---
- Aa, her vil eg kvile, kvile.
Det som skal i hus fra urtehagen og naturen, er høsta og hengt til tørk. På bildet henger peppermynte, oregano og pors. Mynten blir til te, oreganoen, som hadde så mange knopper at jeg ikke hadde hjerte til å høste den før de var i blomst, går i maten, og porsen skal bli juledram.
Tro hvordan de gjorde det før i tida? De mange ville og dyrka urtene som ble brukt i mat og medisin, måtte jo høstes. Innsankinga av dem må ha vært ei lita "onn" det også, både for de sjøllærte bygdelegene som vi vet det var noen av på Sunnmøre, og for "almuen" rundt på gardene. Bortsett fra bygdelegene som stort sett var menn, gjetter jeg at det var kvinnene som gjorde dette arbeidet. Det var de som sto for matlaginga, og som pleide de syke. Dessuten ble mange av urtene brukt ved det som var vanlige kvinnesykdommer: for eksempel ved urinveisinfeksjoner og for tidlige/uteblitte/for seine blødninger.
For at urtene skulle være brukandes i vinterhalvåret, måtte de konserveres. Noen urter ble lagt på brennevin til forskjellige medisindrammer, mens urtene som skulle bli uttrekk i te eller i melk, ble tørka.
Kanskje tørka de noen i korntørkestova, som i denne fra Sjøholt som ligger fint til i utkanten av urtehagen på museet. Her var det ellers maltet til ølbrygginga som ble tørka over den varme tørkehella.
På loft, i løer og andre luftige steder hang urtene til tørk, og lagra i stillhet legende kraft og smaken av sommeren som var gått.
Så har sommeren gått gjennom urtehagen, og forlatt den for i år.
- Ikke rare sommeren denne gangen, men noen av plantene ser nå ut til å ha forsynt seg grådig av de få solstrålene vi blei tildelt. Som i kommunevalget vi nettopp har lagt bak oss, ser vi noen klare tendenser i urtehagen også: blomstrende isop, salvie og lavendel står for et dominerende blåskjær...
Blå blomster: isop og salvie, og ei krusete kusine, Tanacetum vulgare var. crispum
Men vinneren er gul: reinfannen har aldri vært så stor som nå. I år har den dessuten fått ei pynta kusine på besøk: en krusreinfann som kom som gave til urtehagen.
Reinfann er egentlig viltvoksende, men har vært et innslag i folks hager fra langt tilbake. Hans Strøm fant den bl.a. på Hovdegarden i Volda i 1750-åra.
Og et nyttig innslag har den vært, både for folk og dyr. Strøm skriver om "Renfan" på Sunnmøre at "Dens Kraft til at fordrive Orm er hos os ikke ubekiendt, da man tager Knopperne og kaager dem i Mælk, som gives den Syge at drikke". Den samme framgangsmåten finner vi i hele Norden. I Danmark tilbyr Henrik Smith på 1500-tallet rett nok en litt mer velsmakende variant for mennesker, der blomsterknoppene
" -drickis met Honning oc Vin". Reinfann er full av bitterstoffet tanacetin, så smaksmessig er nok hans kur å foretrekke.
Blomstene inneholder dessuten aromatisk olje, og har vært brukt som smakstilsetning til brennevin. Lagres reinfanndrammen lenge nok (et godt råd er å bare glemme den i noen år), får den en fin, rund smak der det bitre nesten er forsvunnet, og den beste delen av blomstersmaken dominerer.
Professor Dagfinn Moe ved Universitetet i Bergen nevner reinfann dessuten som et velkjent abortmiddel, og dermed kan den ha vært en del av kvinnenes "medisinskap på rot" i eldre tider. I ei tid da det var langt mellom legene, var nok plantene i bondehagene like mye medisinplanter som prydplanter. Kunnskapen om dette er nesten borte. Men en og annen gammlel plante i en gammel hage kan bære på en hemmelighet om noe som en gang var viktig kvinnekunnskap.
Det ringler i bjeller - hvem er det som kommer fram rundt hjørnet der? En narr! Madamen fra Polen selger luer med reveskinn. Pass opp for hesten! Hvor steker de lam? -hva slags urter lukter det? Dundrende trommer, pipende fløyter - gjøglere, sangere, og se der: en korsridder! Smeden svetter over smistedet. Hvor er skjenkestua, - er det bryggeren, han med den rare lua? Unna der, her kommer biskopen!
Det er middelalderfestival og marked på Hedmarksmuseet. Lyd og farger, liv og røre. Livet som en gang levdes her i Hamarkaupangen blir levende, tolka av vår tids entusiaster. Men settingen er ekte nok: her på Domkirkeodden ligger restene av gater og streder, av biskopens borg og munkenes kjellere. Og ruinen av den store domkirka ruver over Mjøsa fra det høyeste punktet på odden.
Det er få steder jeg opplever middelalderen så nærværende som her, også når det er folketomt og stille. Kanskje mest da. Og i stillheten kan en høre humler og flittige bier i arbeid i den store, vakre urtehagen.
Dagens hage ble anlagt i 1975. Den drives økologisk, og er blitt en av landets største med ca 400 ulike urter. Her drives det viktig kulturvernarbeid ved bevaring av mange av de virkelig gamle kulturplantene. Hagen er tilrettelagt for rullestolbrukere og for synshemma personer.
Hagen er vel verdt et besøk, frodig og vakker som den allerede er nå i juni. Det er varmt og godt på Hedmarken, og i den kalkrike jorda stortrives medisinske urter, magiske urter, krydderurter, urter brukt til farging og til kosmetikk. En halvfrossen og vasstrukken sunnmøring innser at dette er det umulig å matche! Men så er det heller ikke min ambisjon: vi skal fortelle om sunnmørske bønder, mens denne urtehagen viser planter fra middelalderen og fram til Hanna Winsnes, og vel så det.
I middelalderen var det munkene som arbeida i urtehagen på Domkirkeodden. Datidas munker var både leger og apotekere, og la ned et stort arbeid for å helbrede syke, både ved pest og pandemier. Dette arbeidet ble sett på som en del av det religiøse livet. Kroppen var sjelens bolig, og målet med å helbrede var å gjøre kroppen i stand til å utføre de gode gjerninger. Medisinplantene var derfor den viktigste delen av en klosterhage.
I tillegg til urtehagene, hadde folket i Hamarkaupangen både kålhager, eplehager, kirsebærhager og humlehager. Vakkert må det ha vært, og slik beskrives det i Hamarkrøniken, et skrift fra 1500-tallet:
"Omkring udi lige Maade var det saare lystigt om Sommeren, naar nogen roede omkring Hammers By, thi alle Urter gave saadan herlig Lugt fra sig. Og de Pilegrime som droge til Rom og den hellige Grav saavel som gjennem mange Steder og Lande, de gjorde deres største Flid, at hvo som kunde føre med sig til deres Fædreneland igjen nogle af de vellugtendes Urter, der var kjærest kommen. Og de elskede meget paa den Tid udi Hammer et slags Træ, som kaldtes Engeltorn som ogsaa gav en herlig Lugt fra sig."
- Og epleduften fra engeltornen (vinrosehekken), den kan du kjenne i urtehagen på Domkirkeodden den dag i dag.
Tone og Kristin fjerner timian og rensker isop. Sneglen fikk kaffe, men bidro ellers lite. Foto: Karin Hauge Krogen
For nøyaktig 200 år siden skriver vår venn Sivert Aarflot (Landets lykke: om poteter og humle) dette om været på Sunnmøre: "Liden Varme, kun 4 til 6 Grader. Færsk Sne lagdes paa vore Fieldtoppe..."
En mager trøst, men vel vitende om at det altså faktisk kunne vært verre, slo vi til innimellom regnbygene her om dagen og gjennomførte årets vårdugnad i urtehagen! Tre maurflittige damer i tre timer var det som skulle til for å gjøre hagen fri for ugras og klar for nye utplantinger. Den treige lille sneglen som meldte seg på til kaffepause, var på ingen måte i godt selskap, for her gikk det unna. Takk for innsatsen!
Urtebed med reinfann og bjørnerot, hjertensfryd og valurt, løpstikke og malurt, - men ingen timian.
Vinteren har forsynt seg grådig av plantene i år, og våren kom seint. Samtlige timianplanter har strøket med, og det er ille, for timian er en av de plantene som var mest brukt på Sunnmøre før i tida, både som krydder og medisin. Så vanlig og selvskreven var den i maten, at den mange steder bare ble kalt "pølsekrydde". Men timianens bidrag til slaktevarene var ikke bare den gode smaken: timian inneholder stoffet thymol, en desinfiserende ingrediens, som nok har påvirket holdbarheten. Og det var jo et poeng i tida før kjøleskap og fryseboks.
I folkemedisinen ble timian brukt mot infeksjoner i luftveiene, mens de gamle middelaldermunkene mente den hadde virkning mot såvel tømmermenn som tungsinn. Dessuten kunne timian brukes til å røyke ut onde ånder, og dermed beskytte gravide kvinner som var ei viktig målgruppe for slike farligheter. Alt i alt en både nyttig og velsmakende urt, og dermed en liten, men ikke uvesentlig del av den sunnmørske kulturhistoria. Så dette tomrommet i urtehagen må fylles!
17.mai like rundt hjørnet, og flagg og bjørk i beredskap. Her hos meg er bjørka sprunget skikkelig ut nå, men en skal ikke så veldig høyt opp i lia før bjørkelauvet bare er det som kalles museører. (Har aldri sett ei mus med grønne ører, jeg, men ok da, fasongen er vel sånn om trent riktig.) Og der oppi høyden var jeg forrige helg for å samle - nettopp, bjørkemuseører. For jeg hadde en plan.
Våren har latt vente på seg i urtehagen i år. Surt og kaldt er det, og jorda er på ingen måte klar for noen som helst form for samhandling med spade og grev.
Litt trøst da, at april har vært kjølig før i tida også. I følge Sivert Aarflot (lensmann i Volda, gardbruker, boktrykker etc.etc.) var jorda både rimfrossen og kald på Sunnmøre for et par hundreår siden. Men han vet å utnytte frosten, og kommer med følgende råd i Norsk Landboeblad No14, 6.april 1811:
"-Paa saa mange Steder, som i denne Aarets Tid Agergiødselen skal udkiøres for Pløiningen, og der, som for Nærværende, ikke gives Sneeføre, er det bedst at kiøre i Morgenstunden, naar Jorden, som oftest, er rimfrossen eller koldsnerpet. Hestene trættes ei heller saa meget da, som i en varmere Tid paa Dagen. Paapasselige Landboere lader derfor Hestene faae noget i Otter at æde, og omtrent Kl. 4 begynder at kiøre den førs i muldig Vand med Sand eller Sandblandet Jord, og i stenig eller Aurbund med god Muldte Økt, hviler igien fra Kl. 6 til 7, og derfra igien kiøres til Kl. 9, siden til Middag, og efter Middag hviles oftest 2 Timer og kiøres i ? Øktet, naar Jorden er blød og opvarmet af Middagssolen. Ved slige Leiligheder tages og tidligt Aftenroe baade for Folk og Dyr, at kunne være des muntrere i en for Arbeidets Fortgang nyttigere Morgenstund."
Med andre ord: Morgenstund har gull i munn, bevar munterheten - og vær snill mot dyra!
HEGG, RABARBRA, SKJØRBUKSURT
Og mens vi venter på den heftige, grogrønne våren, kan vi jo glede oss over det som er og det vi har i vente. Jeg gler meg til å dele det som etter hvert spirer og gror i urtehagen med dere. God vår!
Cannabis Sativa. Håndkolorert plansje av Johann Wilhelm Weinmann, 1700-tallet
Det fins et museum for alt. I Berlin ligger hamp-museet, i Nikolaiviertel, en bedagelig rusletur unna storhetene på Museumsøya.
Her finner du alt du trodde du visste om denne omdiskuterte planten, og vel så det, "vorurteilsfrei und objektiv" framstilt, "-ohne Verharmlosung oder Hysterie", som det heter i brosjyren.
Og i museumsbutikken kan du kjøpe både hampedrops, hasjpiper og hampefrø til brødbaksten.
Hamp på museum, hamp i Praha, hamp på museumsbillett
Det viser seg at hamp er en av de eldste kulturplantene vi har, og når Osebergdronninga på 800-tallet hadde hampefrø med seg i skipet sitt på veg til dødsriket, var det ikke for å sikre seg en rev i det hinsidige. Neida. Den hampen skulle nok brukes til å lage mat eller klær av, for med sine oljerike frø og slitesterke fibre er det som nytteplante hampen har vært dyrka her i landet.
Denne planten, som i dag mest er kjent som råvare for hasj og marihuana, har hatt atskillig mer prosaiske bruksområder opp gjennom tidene. I våre dager f.eks. som tettemateriale -rørleggerstry- i gjenga rør før rørleggertapen kom på banen.
Det fins flere arter, den med psykoaktive stoff er Cannabis indica, mens fetteren Cannabis sativa er den veloppdragne nytteveksten. Ikke desto mindre er det nå totalforbud i Norge mot å dyrke hamp, uansett type. Men slik har det ikke alltid vært.
-sa den lærde magisteren Odo i Paris, og den han sa det om, var Hildegard av Bingen. Hun levde på 1100-tallet i Tyskland, samtidig med magisteren. Og Hildegard av Bingen kan fortjene litt oppmerksomhet på en 8.mars, for hun var ingen hvemsomhelst i samtida si:
Som visjonær tenker og religiøs lederskikkelse, som ei som tok opp tabu-emner som seksuelle forhold, svangerskap og fødsel, passer hun ikke akurat i kvinnerolla i "gamle dager". Men fordi hun var abedisse for benediktinerklosteret Rupertsberg ved Rhinen, hadde hun en posisjon som ga henne mulighet til å bruke evnene sine og praktisere både som forfatter og teolog, komponist og lege.
Hildegard av Bingen i skrivestua
Gjennom skriftene sine, bl.a. Scivias (Kjenn veiene, et visjonært verk), Causa et Curae (Årsaker og behandlinger), og Physica (Naturkunnskap),spredte hun læren sin om den rette tro, om kosmos og mennesket til hele Europa, ja helt opp til Island.
"SJELEN ER SYMFONISK"
Hildegards musikk vakte oppsikt i samtida. Hildegard hevdet at den ble åpenbart for henne i visjoner, der "lyset toner, taler og klinger."
Hun hadde en ganske stor produksjon, verket Symphonia omfatter 77 sanger og kirkespillet Ordo Virtutum (Dydenes orden).
Illustrasjonene i denne videosnutten er fra Hildegards skrifter. Hildegard sjøl instruerte illustratørene ned til minste detalj, i arbeidet med å visualisere visjonene hun hadde.
"DEN SOM NÆRER SIN KROPP MED MÅTE, ER GLAD OG SELSKAPELIG"
De visjonære skriftene hennes er nokså komplisert lesing med våre øyne, men Hildegard var i tillegg ei praktisk dame:
Innimellom de visjonære åpenbaringene hennes, finner vi konkrete og praktiske råd for et godt liv. Hun er ingen asket, "-for av uttørket sand vokser ingen frukt, og av mager jord spirer bare torner og ugras," skriver hun i et av de over 300 breva som fortsatt finnes etter henne.
Måtehold eller balanse er den overordna regelen. Kostholdet skal styrke både sjel og kropp.
Hun skriver om nytte og unytte av matretter av forskjellige dyre- og planteslag, og hvordan de innvirker på friske og syke mennesker, om diett og om urtenes virkninger. Urtene hun velger i maten, skal både gi god smak og styrke helsa.
HILDEGARDS KLOSTERHAGE
Klostrene i middelalderen hadde både prydhager, grønnsaks- og urtehager. Hagene forsynte klostrene med mat, krydder og legeplanter. De var steder for fysisk arbeid såvel som for ro og kontemplasjon.
Hildegard levde i ei tid da tro og viten ikke hadde skilt lag, da en mente at alt levende avspeilte det guddommelige. I hagene kunne en glede seg over det vakre og guddommelige i skaperverket.
Hildegard deler medisinplantene i "kalde" og "våte", "varme" og "tørre". Kalde og våte er saftige planter med vassen smak og antatt feberstillende virkning, mens de varme og tørre er sterkt krydra med sammensnerpende egenskaper.
Slik skriver Hildegard om noen planter:
Akeleie, ringblomst og vendelrot
AKELEIE
Akeleien er kald. Den som har feber, han skal støte akeleien, og sile dens saft gjennom et klede og tilsette vin til denne saften og drikke den flere ganger, og det vil gå ham bedre.
RINGBLOMST
Ringblomsten er kald og fuktig, og har stor livskraft i seg, og den er god mot gift. Og den som har tatt gift eller er blitt forgiftet, skal koke ringblomst i vann og legge den varm på magen etter at han har presset ut vannet, og den vil løse opp giften, og giften vil bli utstkilt fra ham. Men dette mennesket skal, fordi han har tatt gift, straks varme god vin og legge tilstrekkelig ringblomst i den, og drikke denne vinen lunken. Og han vil enten nyse ut giften gjennom nesen, eller skille den ut med skum.
VENDELROT
Vendelroten er varm og fuktig. Også den som lider av brysthinnebetennelse, eller den som har smerter fra gikt, skal knuse vendelrot, og til dette pulveret skal han tilsette litt mindre pulver av kattemynte, og så lage småkaker med mel og vann i en bolle med fett...og så skal han spise det ofte, og sykdommen vil vike fra ham, slik at det går ham bedre.
MAT A LA HILDEGARD
Hildegard ga gode råd om matens betydning for et friskt liv, men skrev ingen oppskriftsbok i den forstand. Til slutt likevel en oppskrift i Hildegards ånd, slik Ellen Breindl i boka "Heilige Hildegard - Gesund und schmackhaft Kochen" tolker det:
MARINERT URTEØRRET
4 ørretfileter
1 ts salt
2 bunter dill
1 bunt persille
5-6 blad sitronmelisse
1 sitron
Gni filetene med salt og legg dem side om side på alufolie.
Finhakk urtene og gni inn filetene med dem, slik at de er dekt av urter hele veien rundt.
Rull sammen folien slik at filetene blir liggende en og en i hver bukt og pakk til en tett pakke.
La hvile et døgn i kjøleskap.
Hell litt sitronsaft over fisken og server gjerne med et godt speltbrød.
Vil du vite mer om Hildegard av Bingen, anbefaler jeg boka "Hildegard av Bingens urtehage", av Randi Gunderson Genz. Omtalen av de tre urtene har jeg funnet der, samt noen av oversettelsene fra latin.
"-menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dage" skrev Sigrid Undset. -Hvem vet.
Èn ting er i alle fall sikkert: 14.februar, Valentin-dagen, alle hjerters dag, har forandret seg mye gjennom tidene. For mange av oss er den ei uggen blanding av romantikk og kynisk kommers, men dagen har si historie, og den er ikke så amerikansk som en skulle tro.
2.februar er kyndelsmesse, en av de gamle merkedagene. Og merket, det finner vi på vintersida av primstaven, den gamle norske trekalenderen. Kyndelsmessemerket er et trearma lys, eller ei krone.
Merkedagene var viktige, de markerte faste høytidsdager i kirkeåret. Med opprinnelse fra katolsk tid har de levd videre i folks liv opp gjennom hundreåra. Slik er kyndelsmesse fremdeles regna som den siste juledagen av mange vestlendinger, noe regla "Kyndelsmess Knut jager jula ut" forteller.
På disse dagene tok en gjerne varsel for tida som skulle komme: Kyndelsmessedagen var regna som innledninga til ei hard værperiode. Men var det mildvær, mente en på Vestlandet at det ville bli en fin vår og sommer, og et godt år for både folk og fe. - Så med 8 varmegrader i Ålesund 2.februar, ser jeg rimelig lyst på framtida!
Dessuten mente en at bjørnen snudde seg i hiet på kyndelsmesse, for nå var halve vinteren gått. Bare halve? Nedtur!
SAR (Satureja montana)
I urtehagen på museet vokser det kyndel, en krydderplante som var mye brukt før i tida. Planten har mange navn: pepperurt, fattigmannspepper (den ble brukt før pepper ble ei billig handelsvare), kyndel - eller sar, som vi helst kaller den nå.
Natt til i dag, 23. januar, er det 107 år siden Ålesund brant . Mer enn 10 000 av byens ca. 12 500 innbyggere mistet hus og hjem da det meste av bebyggelsen i sentrum - ca. 850 bygninger - ble lagt i aske. Så fort spredte brannen seg, at folk måtte flykte hals over hode uten å få med seg stort mer enn det de gikk og sto i. Mange mistet alt de eide. Tante Borgny, den gang elev i klasse 1 ap på Nørvøy folkeskole, fortalte om den nye, fine skoleranselen som ble hengende igjen i Røysegata 6 for aldri siden å bli sett. Hun måtte bære lillebroren sin ned alle trappene, og dermed ble det ikke tid til å tenke hverken på ranselen eller sparegrisen. Alt hun hadde spart i den, ble seinere funnet i ruinene, smelta til en uformelig kobberklump.
Men det var ikke bare folks eiendeler som brant opp. All mat, i spiskammers, i butikker og på lagre, ble også flammenes rov. Behovet for mat oppsto jo umiddelbart - men hvor skulle de få den fra? De som hadde slekt "på landet", dro nok til sine, men tusenvis var igjen. Behovet var enormt.
Men hjelpen kom fort, og den kom fra alle kanter.
Allerede på ettermiddagen dagen etter brannatta, kom amtmann Alexander Kielland med d/s "Rauma" fra Molde, fullastet med "levnetsmidler", som byhistoriker Kristian Bugge skreiv i si byhistorie i 1923. Og fra keiser Wilhelms Tyskland kom det skip fullasta med helsepersonell, ulltepper, klær, brakkemateriell - og mat. Det var panserkrysseren "Prinz Heinrich", det var "Phønicia", "Weimar" og "Niobe".
Ålesunderne fikk ros for oppførselen sin når varene skulle deles ut. Fiskeridirektør dr.Hjort, som organiserte dette arbeidet, skreiv til byfogden at han og medarbeiderne hans var "særlig takknemmelige for at befolkningen viste os den store tillid at støtte os ved sin sindige optræden, så at det blev mulig i disse hårde nødens dage at gjennemføre en planmæssig ordning ved utdelingen. Kun den som har gjennemlevet disse dage vil forstå hvilken selvbeherskelse befolkningen har vist."
Matkø i Kirkegata ved Latinskolen, 1904. Aalesunds Museum
Amtmann Kielland sjøl sørget for at det ble oppretta suppekjøkken i byen, der folk kunne få seg varm mat. Fra sin egen og andre rikmannsfamilier i Stavanger kjente Kielland de innholdsrike måltider, med mange retter og velfylte glass, måltider som var forbeholdt de få og velstående. I Kiellandfamiliens bibliotek fantes det til og med ei håndskrevet kokebok fra 1700-tallets rike private kjøkkener.
Virkeligheten i brannruinene i Ålesund var en ganske annen. Men jeg vil tro at gleden over ei varm suppe var minst like stor i Ålesund i 1904 som over lammekjøtt og harestek i 1700-tallets Stavanger. Hva suppa var kokt på, vet jeg ikke. Men typen kan ikke ha vært noe anna enn brennsnut! Hvordan de kokte den for 100 år siden? Jeg får konsultere Henriette Schønberg Erkens kokebok, som vanlig, selv om den riktignok kom ut 15år seinere. Ingrediensene i hennes "Brændesnute" er følgende:
80 gr. smør
60 gr. hvetemel
1 selleri
1 liten kaalrabi
3 gulerøtter
1/4 l. poteter
1 spiseske persille
2 l. kjøtkraft
1 l.vand
1 teske eddik
1 knivsod sukker
Det var vel gjerne en mer nøktern variant som ble servert i brannruinene, men uansett: ei god, varm og nærende suppe på en kald januardag er ikke å forakte i 2011 heller! Vel bekomme.
Januar er ingen stor måned for hagearbeid. Men før eller seinere tar vinteren slutt, og frøkataloger og floraer gir en forsmak på det som skal komme. Blant alle rare plantenavn som dukker opp i denne litteraturen, er det mange som er knytta både til botanikere og planteentusiaster, som linnea, oppkalt etter den svenske botanikeren Carl von Linne, og rudbekia med navn etter Olof Rudbeck, en av forgjengerne hans. Ikke alle navn er like kjente, - hvem var nå egentlig Nina Weibull, for ikke å snakke om Gertrude Jekyll?
Et plantenavn som for meg i særlig grad er knytta til en person, er gyllenlakk.
Foto: Per Arild Åsen, Agder Naturmuseum og botaniske hage
Til min Gyldenlak
Gyldenlak, før Du din Glands har tabt,
da er jeg Det hvoraf Alt er skabt;
ja før Du mister din Krones Guld,
da er jeg Muld.
---
Diktet ble skrevet av Henrik Wergeland mens han lå på dødsleiet.
La oss ta en titt på barnelærdommen:
Henrik Wergeland (1808 - 1845) var utdannet teolog. Han søkte mange prestestillinger, men livet han levde gjorde at han ikke fikk noen av dem.
Han var dikter, og skreiv om det meste. Han elsket naturen, og brukte planteverdenen i diktinga si -"Glem ikke blomstene, glem ikke stjernene, glem ikke ormen i støvet..." Han var patriot, opposisjonell, og en aktiv forkjemper for menneskeverd, frihet og toleranse.
