Kyndelsmess Knut, Dionysos og Iggy Pop

2.februar er kyndelsmesse, en av de gamle merkedagene. Og merket, det finner vi på vintersida av primstaven, den gamle norske trekalenderen. Kyndelsmessemerket er et trearma lys, eller ei krone.

Merkedagene var viktige, de markerte faste høytidsdager i kirkeåret. Med opprinnelse fra katolsk tid har de levd videre i folks liv opp gjennom hundreåra. Slik er kyndelsmesse fremdeles regna som den siste juledagen av mange vestlendinger, noe regla "Kyndelsmess Knut jager jula ut" forteller.

På disse dagene tok en gjerne varsel for tida som skulle komme: Kyndelsmessedagen var regna som innledninga til ei hard værperiode. Men var det mildvær, mente en på Vestlandet at det ville bli en fin vår og sommer, og et godt år for både folk og fe. - Så med 8 varmegrader i Ålesund 2.februar, ser jeg rimelig lyst på framtida!

Dessuten mente en at bjørnen snudde seg i hiet på kyndelsmesse, for nå var halve vinteren gått. Bare halve? Nedtur!



SAR (Satureja montana)



I urtehagen på museet vokser det kyndel, en krydderplante som var mye brukt før i tida. Planten har mange navn: pepperurt, fattigmannspepper (den ble brukt før pepper ble ei billig handelsvare), kyndel - eller sar, som vi helst kaller den nå.

Allerede de gamle romerne dyrket og brukte sar som krydder i bønne- og kjøttretter.

Og de gamle sunnmøringene, de brukte sar sammen med salvie og isop når de skulle tilberede kjøttmat. I små mengder ble krydderet brukt til å sette god smak på maten. Brukt i store mengder, døyvet det smaken av harskt fårekjøtt etter som året gikk og kjøttmaten fra høstslaktinga fikk ugreie bismaker.

Medisinsk har planten også vært nyttig. Dersom "dårlige safter tok overhånd i kroppen", var det sar klosterlegene ordinerte, og Roskilde-kanniken Henrik Harpestreng skriver på 1200-tallet at "saturei" drukket i vin eller eddik er godt mot kvalme. Fra romeren Plinius for to tusen år siden og til langt opp i vår tid, har sar blitt regnet som god for mage og for nerver.

Navnet "kyndel" som ble brukt på denne planten, finner vi altså igjen i ordet kyndelsmesse. Jeg har prøvd å finne ut litt om bakgrunnen til denne merkedagen, bl.a. i Terje Nordbys Mytekalenderen på nrk2. Det viser seg at opphavet til dagen er litt usikkert, men det har med lys å gjøre. Ett spor finner vi i prosesjonen med fakler i gatene i det gamle Roma for Ceres, gudinne for fruktbarhet og jordbruk. Etter noen århundrer tok kirka over dagen, med lysprosesjoner for den hellige jomfru Maria. På denne dagen var hun ikke lenger "uren" etter fødselen av Jesusbarnet 40 dager tidligere, og fikk komme til kirke igjen.

Denne skikken finner vi forresten en flik av i det gamle bondesamfunnet her hos oss, da kvinner som hadde født, 40 dager seinere ble møtt i kirkedøra av inngangskonene, og ledet inn i kirka med et tent lys i hånda.

I middelalderen fikk lysmessa 2.februar navnet Missa candelarum (candela=lys, jfr kandelaber). Det latinske candelarum ble etterhvert fornorsket til kyndill og så til kyndel, og brukt om kjertelys eller fakkel. Og dette er ordet vi finner igjen både i Norge og Sverige, som plantenavnet kyndel.
Men om det er noen sammenheng mellom kyndelsmesse, et flammende lys og planten kyndel - ikke vet jeg. Noen som har et forslag?

Hvis vi derimot ser på det andre navnet på planten, sar, og det latinske navnet på den, Satureja, begynner det å svinge.
Vi tyr til mytologien igjen, denne gang den greske. Her finner vi satyrene. Sammen med kvinner og kentaurer deltar de i det dansende, spillende og vindrikkende følget til Pan, skogguden, og Dionysus, guden for fruktbarhet og vin. Og her har vi muligens en link: for det var ikke bare som krydder og medisin sar ble brukt. Planten har nemlig et ekstra kallenavn: kjærlighetsurt. Et uttrekk av sar skal ha vært et ettertrakta afrodisiakum allerede i oldtida i Egypt. Fra sør har troen på sarens utmerkede egenskaper i kjønnslivets tjeneste funnet veien til oss. To-tre teskjeer til en kopp kokende vann - dionysisk! Kanskje.



Og her er Iggy Pop, relativt dionysisk han også: Lust for life