-saare lystigt om Sommeren

Det ringler i bjeller - hvem er det som kommer fram rundt hjørnet der? En narr! Madamen fra Polen selger luer med reveskinn. Pass opp for hesten! Hvor steker de lam? -hva slags urter lukter det? Dundrende trommer, pipende fløyter - gjøglere, sangere, og se der: en korsridder! Smeden svetter over smistedet. Hvor er skjenkestua, - er det bryggeren, han med den rare lua? Unna der, her kommer biskopen!

 Det er middelalderfestival og marked på Hedmarksmuseet. Lyd og farger, liv og røre. Livet som en gang levdes her i Hamarkaupangen blir levende, tolka av vår tids entusiaster. Men settingen er ekte nok: her på Domkirkeodden ligger restene av gater og streder, av biskopens borg og munkenes kjellere. Og ruinen av den store domkirka ruver over Mjøsa fra det høyeste punktet på odden.

Det er få steder jeg opplever middelalderen så nærværende som her, også når det er folketomt og stille. Kanskje mest da. Og i stillheten kan en høre humler og flittige bier i arbeid i den store, vakre urtehagen.
Dagens hage ble anlagt i 1975. Den drives økologisk, og er blitt en av landets største med ca 400 ulike urter. Her drives det viktig kulturvernarbeid ved bevaring av mange av de virkelig gamle kulturplantene. Hagen er tilrettelagt for rullestolbrukere og for synshemma personer. 

Hagen er vel verdt et besøk, frodig og vakker som den allerede er nå i juni. Det er varmt og godt på Hedmarken, og i den kalkrike jorda stortrives medisinske urter, magiske urter, krydderurter, urter brukt til farging og til kosmetikk. En halvfrossen og vasstrukken sunnmøring innser at dette er det umulig å matche! Men så er det heller ikke min ambisjon: vi skal fortelle om sunnmørske bønder, mens denne urtehagen viser planter fra middelalderen og fram til Hanna Winsnes, og vel så det.

I middelalderen var det munkene som arbeida i urtehagen på Domkirkeodden. Datidas munker var både leger og apotekere, og la ned et stort arbeid  for å helbrede syke, både ved pest og pandemier. Dette arbeidet ble sett på som en del av det religiøse livet. Kroppen var sjelens bolig, og målet med å helbrede var å gjøre kroppen i stand til å utføre de gode gjerninger. Medisinplantene var derfor den viktigste delen av en klosterhage.

I tillegg til urtehagene, hadde folket i Hamarkaupangen både kålhager, eplehager, kirsebærhager og humlehager. Vakkert må det ha vært, og slik beskrives det i Hamarkrøniken, et skrift fra 1500-tallet:

"Omkring udi lige Maade var det saare lystigt om Sommeren, naar nogen roede omkring Hammers By, thi alle Urter gave saadan herlig Lugt fra sig. Og de Pilegrime som droge til Rom og den hellige Grav saavel som gjennem mange Steder og Lande, de gjorde deres største Flid, at hvo som kunde føre med sig til deres Fædreneland igjen nogle af de vellugtendes Urter, der var kjærest kommen. Og de elskede meget paa den Tid udi Hammer et slags Træ, som kaldtes Engeltorn som ogsaa gav en herlig Lugt fra sig."

- Og epleduften fra engeltornen (vinrosehekken), den kan du kjenne i urtehagen på Domkirkeodden den dag i dag.

Dugnad i urtehagen

Tone og Kristin fjerner timian og rensker isop. Sneglen fikk kaffe, men bidro ellers lite.
Foto: Karin Hauge Krogen


For nøyaktig 200 år siden skriver vår venn Sivert Aarflot (Landets lykke: om poteter og humle)  dette om været på Sunnmøre: "Liden Varme, kun 4 til 6 Grader. Færsk Sne lagdes paa vore Fieldtoppe..."
En mager trøst, men vel vitende om at det altså faktisk kunne vært verre, slo vi til innimellom regnbygene her om dagen og gjennomførte årets vårdugnad i urtehagen! Tre maurflittige damer i tre timer var det som skulle til for å gjøre hagen fri for ugras og klar for nye utplantinger. Den treige lille sneglen som meldte seg på til kaffepause, var på ingen måte i godt selskap, for her gikk det unna. Takk for innsatsen!

Urtebed med reinfann og bjørnerot, hjertensfryd og valurt, løpstikke og malurt, 
- men ingen timian.

Vinteren har forsynt seg grådig av plantene i år, og våren kom seint. Samtlige timianplanter har strøket med, og det er ille, for timian er en av de plantene som var mest brukt på Sunnmøre før i tida, både som krydder og medisin. Så vanlig og selvskreven var den i maten, at den mange steder bare ble kalt "pølsekrydde". Men timianens bidrag til slaktevarene var ikke bare den gode smaken: timian inneholder stoffet thymol, en desinfiserende ingrediens, som nok har påvirket holdbarheten. Og det var jo et poeng i tida før kjøleskap og fryseboks.

I folkemedisinen ble timian brukt mot infeksjoner i luftveiene, mens de gamle middelaldermunkene mente den hadde virkning mot såvel tømmermenn som tungsinn. Dessuten kunne timian brukes til å røyke ut onde ånder, og dermed beskytte gravide kvinner som var ei viktig målgruppe for slike farligheter. Alt i alt en både nyttig og velsmakende urt, og dermed en liten, men ikke uvesentlig del av den sunnmørske kulturhistoria. Så dette tomrommet i urtehagen må fylles!