 |
| Grautskei for nisser og andre sunnmøringer. 1800-tallet, Sunnmøre Museum. |
 |
| Kryddermorter og kanel på brokete teppe. Sunnmøre Museum. |
Blant alle gode julelukter og -smaker har kanelen en sjølskreven plass. Et "must" på julegrøten, både for nissen og oss andre. Den bleike, søte, hvite grøten med det gule smørøyet (det var i fjor, det...) får karakter og sting både i utseende og smak av vår langveisfarende brune venn kanelen. Og slik har det vært lenge: vi vet at rundt 1850 var risengrynsgrøt veletablert som 1.juledags-rett i fjordstrøka på Sunnmøre. Sannsynligvis var det kanel, kjøpt i Bergen, på grøten. Både ris og kanel var handelsvarer, og ettersom penger var noe en absolutt ikke slo om seg med i de dager, verken på Sunnmøre eller ellers i landet, var denne retten noe som bare kom på bordet på de store festdagene. Desuten skulle det fersk melk i grøten, og det var ikke det en hadde mest av vinterstid. Et luksusmåltid, med andre ord.
Kanelstengene er det innerste laget av barken på kaneltreet. Flere slike tynne lag trees inni hverandre og tørkes - et møysommelig arbeid som før ble utført av en egen kaste - kanelskrellerne - på Sri Lanka.
